09:
Jeg kan forstyrre meg enormt på visse ting. Ganske mange ting og selv på refleksjon. Det er meg nok ikke alene i seg selv. Alle har en eller flere ting, ting eller folk de føler veldig ubehagelig til ansikt. Noen har vært mange slike ting. Jeg vet ikke helt hvilken kategori jeg tilhører faktisk. En god venn av meg, men ekstremt lett å klassifisere. Han er, til tross for sin relative ungdommen en reell surgubbe. Så vi snakker om fyr som synes å være noe dypere mening i å lete opp nye ting å irritere over og klage på. Han kan sitte dag etter dag og foredrag dem på han heller vil få urinveisinfeksjon enn å gjøre det ene eller det andre. Slike maser om underholdende enn det faktisk kan være litt stressende å høre på i det lange løp. Jeg ville nok ikke være så negativ. Klynking kan du gjøre når du blir gammel.
08:
Jeg går ned i dype tanker i øyeblikket. Det er faktisk nesten som om jeg har litt angst. En god venn, kan du nemlig uniform veldig snart. Selvfølgelig har jeg å arrangere en gave. Men hva? Det kan bare ikke være galt. Oh. Jeg er så dårlig på å finne passende gaver, for eksempel at bare blir veldig rett. Noen kan være der. Instinktivt på noen måte. Typen som noen har fotografisk hukommelse, og noen har perfekt pitch. Slikt er ikke meg. Heldigvis, vel kanskje de som vanvittig talent vanligvis kompenseres negativt av noen plagsomme svakhet eller smerte, slik som benskjørhet eller elendig retningssans. Selv i seg selv, bør det ikke være så vanskelig å finne en liten gave som deg. I verste fall kjøper jeg et gavekort eller noe. Men helst ikke når det er f. ekstremt Ja, absolutt ikke synes en smule fantasiløs og kjedelig? På den annen side er det ikke om et gavekort for pølse direkte. Det kan være om noe spennende. En opplevelse eller et spor eller noe. Nå antar jeg at reiser er litt for over mitt budsjett for dette prosjektet, så det vil trolig være noe annet. Det løser nok, jeg har en ganske god idé. Trenger du å slipe litt på den nakne.
07:
Noen ting aldri synes å bli foreldet, mens andre kan være helt utdatert på en ettermiddag mer eller mindre. Forskning på de viktige tingene som gule flekken alltid er relevant, for eksempel, mens månen støvler er det ikke. Nå var det kanskje ikke er direkte relevant eller rettferdig sammenlikning i seg selv. Jeg vet ikke hva som fikk meg til å trekke opp på disse eksemplene og sett dem opp mot hverandre. Jeg har en tendens til å være litt fjernt i mine lignelser og metaforer også. Det har alltid vært, faktisk. En gang ikke så lenge siden jeg sammenlignet i noen diskusjon om amerikansk politikk (og krigsforbrytelser) Henry Kissinger med røkt laks. Nå har jeg ikke lenger husker hva symbolikken som var om. Ikke i det hele tatt faktisk, ville det vært en ting om jeg liker fyren med Martin Boorman, eller noen andre historiske skurk. Det hadde vært noe mer logisk ut.
06:
På sekstitallet var en veldig polarisert tid. Det var liksom tvunget til å ta stilling for eller mot Vietnam-krigen, med alt som det betydde ingen av dem ønsket eller ikke. Dette var selvfølgelig en stor innvirkning på hele det politiske landskapet. Var imot krigen var mer eller mindre klassifisert som venstre og vice versa. Eller vent nå, var ideen her at jeg vil påstå at det er folk som endring, ikke all tid, men nå virker det som jeg argumenterer for det motsatte. Hm. Så det bør ikke være. Selv om det er selvfølgelig folk som i alle fall tilsynelatende endring. Noen mennesker som var revolusjonerende Venstre i sekstiårene, og deretter i alderdommen byttet side og ble dypt konservative. Det finnes også eksempler på det motsatte. Ta for eksempel det svenske og snart den tidligere Venstre-leder Lars Ohly, tilhørte han i flere år en av høyre partiet ungdomsorganisasjon. Jeg personlig kan ikke se at jeg vil bytte side som det noensinne. Muligens vil jeg endre fysisk, får dårlig metabolisme og tregere fettforbrenningen og kan aldri bli gå ned i vekt. Men i min tro, vil jeg stå fast.
05:
Jeg liker forskning, beveger det oss framover og redde liv. Det er takket være forskning (jeg vet det er ganske åpenbart) at vi har vaksine og fly og kritisk sykdom og vet mer og klimakteriet etc. Good stuff alle. Men noen forskere har en tendens til å bli litt snødde off, det kan ikke nektes. Jeg tenker først og fremst av disse typene som starter med en undersøkelse som tar flere år og deretter når det er tydelig stolt erklære at den har kommet opp med noe som for alle andre var allerede ganske åpenbart. For noen år siden jeg leste om en studie av et par professorer hadde gjort det helt klart viste at elever som går på større klasser viser dårligere skoleprestasjoner enn de som går for mindre. Vel, kreves det et år lang studie å komme opp med ting eller hva? Det er ganske åpenbart at ting er slik.
rss feed